Barn Familie Hverdagsliv

Voksne forbudt!

Dagen jeg fryktet har kommet. Jeg er utestengt fra min egen frodige, grønne hage. Jeg står på den andre siden av hekken i halvdelen av hagen med de tørre buskene. Tårene og nesen renner, jeg har dratt på meg en seriøs tørrbusk-allergi og begynner så smått å hyperventillere. Det er ingen kjekk ung mann som kommer meg til unnsetning, kun en halvdvask midtlivs type med løse kakibukser og rutete skjorte ønsker meg velkommen til «den andre siden» på høflig vis. Det er ikke rom for meg på den frodige siden av hekken, der de tropiske blomsterartene springer ut, der de fargerike fuglene kvitrer rundt og humlene grådig lepjer i seg saftig nektar. Min besøkstid er over, enda jeg ikke har nådd overgangsalder, men jeg spør meg selv: Hva er forskjellen?!

På min nye side av hekken må man høre på trekkspillmusikk og legge kabal. Det er for Guds skyld ikke lov å bruke topper som viser verken snev av bryster eller mage. Du kan ikke ha på deg det der da, du ser jo at du har valker på ryyyyggen, kakler de andre tørrbusk-fruene som sitter tekkelig og nikker høflig til den dørgende kjedelige mumlingen om økonomi og politikk, mindfullness og FAU-saker med hendene pent foldet i fanget.

På min side av hekken er det for Guds skyld aldri lov å drikke seg full, ikke snakke for høyt hvis du er kvinne, og du må ha en lidenskap for fysisk aktivitet – nærmest must å ha minst én sportslig meritt på cv’n som Birken, marathon eller noe annet imponerende. Du er special case hvis du er B-menneske, da sendes det medlidne blikk til din tapre ektemann, som heldigvis veier opp med haugevis av sportslige- og karrieremessige bragder for ukorrekt kone.

What the fuck skjedde?
Ikke lenge siden jeg stod med musekort og danset på baren, og falt ned fra den – og det var GØY. Ikke lenge siden jeg løy på restauranter om at jeg var en veldig viktig matkritiker, og falt av barstolen. DobbeltGØY! Nå må greiene skjerpes inn. Det er nemlig regler på denne siden av hekken. Denne tørrbusk-nykomlingen er ingen regelrytter. Hun liker å rule sitt eget liv og gjerne drite seg ut om det må til, det er DEILIG å drite seg ut. Man bare gjør det som faller en inn, gjør man ikke? Sulten? = Spise. Trøtt? = Sove. Lopper i blodet? = Danse, synge, leke, falle av barstoler!!

Det var ikke før nylig jeg oppdaget mitt eldrende ansikt i speilet. Trodde jeg hadde kanskje 10 gode år til med rubber-necking action, men… den gang ei. Ingen unge studs som snur seg mer, kun 55+ menn en gang i blant som titter litt, (og indiske guruer, men dette er en helt annen story…) Dette kan jeg forsovet leve med. Det er ikke utseende folk har tittet på, det er mitt ønske om å bli sett – de har sett. Altså utstrålingen en fruktbar ung mø bærer som et slags usynlig magnetfelt. Et blikk fra det motsatte kjønn som bekrefter at man ikke nødvendigvis trenger å dø alene i morra. Han fyren der tar meg hvis jeg blir dumpa. Nå er det som om tørrbusk-transformasjonen har forhekset bort denne auraen, og gjort meg til en tørr, usynlig busk fullstendig blottet for mojo.

«Men det grønne buskebarnet i meg skriker: Sleng meg på en rodeohest fort som faen! Jeg dauer av kjedsomhet!»

Kroniske smerter – starten på tørrbusktilværelsen
På tørrbusksiden av hekken dabber anerkjennelsesbehovet av i takt med østrogennivået. Det færre egg, det færre blikk, og det mer gir man blaffen i sminken og klærne og den falne rumpa. Det svir litt, men hva kan man gjøre. Rynker er ok, og kroppen henger ikke helt med, så man får gjøre det beste ut av det.

Jeg prøver å trene jevnlig for å holde det som kan holdes på plass, og fokuset blir mer og mer på helsemessige årsaker. Minske kroniske smerter, redusere stress, holde pumpa igang. Ja, hør: kroniske smerter, hvor gammal ække jeg! Dessuten er jeg manisk avhengig av remedier jeg aldri før trengte å vie en tanke: Skreddersydde madrasser for min problemrygg, ørepropper (ville dødd uten!), sovemaske, nesespray, (altså alt dette er kun når jeg skal sove). Joggebuksa må på etter fullendt dag. Du vet, disse tingene så jeg komme.

Jeg worker det jeg har, og er tilfreds med at det ække så nøye å ikke være et skinnende fruktfat på byen. Jeg har jo alt jeg trenger her hjemme. Jeg forvandles sakte men sikkert inn i tørrbusk-folkets trygge rutiner. Nylig etterpurte jeg et Bridgekurs, og hører forbausende mye på Billy Joel og Neil Diamond for tida. Det sier sitt. Men det irrgrønne buskebarnet i meg skriker: Sleng meg på en rodeohest fort som faen! Jeg dauer av kjedsomhet!

Det som er MEST bedrøvende med hele tørrbusk-tilværelsen som først slår meg nå, er det store røde «Voksne Forbudt»-skiltet som flagges rett foran trynet mitt! Greit, barna skal synes mamma er «eid» pinlig når hun snakker for høyt, danser litt, synger eller gjør ablegøyer, kidsa dåner og enkelte ganger har de tydd til tårene når mor OG far holder revyshowet gående i timesvis i bilen på vei til hytta kun på det danske språk. Jeg husker selv jeg fikk ståpels av muttern da hun begynte å danse til sambamusikk på Karl Johan med jazz hands, my Gådd, gikk det an å ha en så krisemor, tenk om noen så meg med henne! Altså, slike reaksjoner fra ens egne barn er naturlig og helt innafor. Det er ikke mine barn som er problemet.

Gått helt ut på dato…
Jeg trodde vi som er voksne i dag liksom var på likefot med dagens barn og unge?? Vi hører da på Ariana Grande og One Direction (som forøvrig har splitta, til info). Vi er på alle sosiale medier, blogger gjør vi og! Går med skinny jeans og twerker rundt på kjøkkenet, følger Bieber på Insta. Helsike, vi fester mer enn dagens unge! Hair extensions, contouring og løsvipper var det jo vi som fant på. Vi var cafégenerasjonen som pløyde stien til utelivskulturen. Hva er problemet!

Problemet kjære deg – leste jeg idag. De utspekulerte små jævlene av noen ungdommer finner på nye begrep og slang hele tiden for å komme oss gamliser i forkjøpet og skaper distanse. De iler rundt i bakgater med walkie talkier og roper ut koder til hverandre: «Pass opp Stjerne (ja, de heter sånne navn nå…), der kommer det en gamlis som tror hun er ung og kul!!! Fort deg! Lag et nytt ord så hun ikke forstår!»

Du skjønner, om vi foreldre skal kunne snakke det samme språk som ungdommen, så er det så «eid lø«. Get where I am going? Våre slanguttrykk som VI engang var så kule og finne på, er for lengst utdøende ord som hviskes ut i sanden, for de er serr laime. Og prøver vi oss på den nye «slangen», er det ganske åpenbart selv for en krampe «wannabe-grønnbusk» som meg, at vi har gått ut på dato. Mao, ingenting har endret seg siden vi var unge, annet enn at mitt behov for å henge med på det deilige, spontane, ansvarsløse liv fremdeles eksisterer.

Vi er alle helt like
Jeg er pressa ut, må finne meg i det, og det er dørgende kjedelig i denne tørre trekkspillbusken. Her har alle helt like firkantete hus og firkantete biler, firkantede jobber, firkantede meninger, firkantete klær og trekkspill. Alle spiser de samme tørre firkantene og leser nettavisen før de legger seg tidlig, de må være opplagte til i morgen. Da kommer en ny og spennende dag, med nye bragder å nå. Nei folkens! Det er ikke spennende! Grunnen til at vi alle må på mindfullnesskurs idag er fordi vi ikke får LOV til å leve ut spontaniteten som ER mindfullheten. Vi må følge firkantede regler, og ALT må planlegges, planlegges, planlegges flere måneder i forveien. Det holder ikke bare med én kalender, vi må ha en på kjøkkenet, én på telefonen, én på PC’en én i almanakken, og en reserve bursdagskalender på dass. Spar penga dine for mindfullness-kurset, det nytter ikke uansett. Du har antageligvis ikke plass i kalenderen heller…

På andre siden på den fargerike siden av hagen er det ingen regler, i alle fall ingen kalendere! Kun lek, spontanitet og purung livsglede! Der ler alle høyt og slenger med håret. Så twerker de fra seg, setter seg halvnakne inn i cabrioleten og druser avsted til Paradise hotel. Og vi står igjen med støv dekket fra topp til tå med et lengtende blikk. Til jamrende lavmælt trekkspill-lyder fra radioen blar vi febrilsk i kalenderene våre og prøver å finne en dato til felles bingotreff.

Cognaq anyone?

Avbildet noen bad ass grønnbuskdamer på overtid som nektet å la seg lede over til den tørre siden av hekken. Yes, heia!

p01m5n0bo_1a0bstk5o1jq1n1prs21ld88qbr mlIPeveBRSZ020aFhKC01TVYsJY a19c17a8fa562007cf992bd12e5fd57a  51edb47c4fe7f36bc47f52c92f300782 1d4d6ab9fe8e946ac436a116b8de841dd0970e7233b7115ebe889afba6339b96

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply