Hverdagsliv

Sistemann ut

Det har vært en spesiell november, og jeg har fått kjenne litt på hele spekteret av følelser. Sorg, glede, kjærlighet og smerte. Livet på godt og vondt – livet vi ofte tar som en selvfølge at går på skinner i hverdagens tidsklemme. En gang i blant får vi oss en real virkelighetssjekk, og innser at vi må ta vare på hvert eneste minutt og elske våre neste som om det var siste dag – ikke ta noe eller noen for gitt.

I et av mine tidligere fortellerinnlegg laget jeg et enormt spetakkel ut av min lengsel om å være evigung på grønne stier og dure rundt halvnaken i cabrioleter med firkantskjeggete hipstere. (Mer om dette kan du lese her.) I lys av en meget tankevekkende måned skal det nå handle om hva en storbarnsmamma egentlig trenger og hva som betyr mest i mitt liv når det hele kommer på det rene. Jeg trenger barna mine, og jeg trenger familien min. Jeg trenger kos!

Jeg var tilsammen gravid i 27 måneder, og ammet i tilsvarende mengde tid – det sier seg selv at overgangen fra å være hele familiens sutteklut og trøstepupp (Jepp, fars også…) fra barna var babyer, til å nå bli redusert til kun kokk og døgnåpen taxivirksomhet er ganske drastisk.

Det folk i familien trengte av meg innebar tjenester som ble lønnet tilbake med kos. F.eks. rene bleier, trøsting, lørdagsgodt, nattahistorier, senere innetider, alvorsprat… Lista tar ikke slutt på alle anledninger jeg har kunnet nyte automatiske kos og klemmer, og det hele har kommet frivillig.

I senere tid, har jeg presset grensene med å lure barna til kose-trading. I stedet for at kosen alltid er frivillig fra barnas side, føles det litt mer som emosjonell utpressing og småtvang, så klemmene kommer litt halvnølende – dog har ikke barna skjønt greia helt enda, så de lar seg lure. Du innser i bakhodet et sted, at barna en dag vil våkne, og at kosene er på vei til å dø ut og erstattes med svært viktige ungdomssysler, men du vil ikke anerkjenne at det snart skal skje, så du gjør hva som helst for å melke restene for alt det er verdt.

Det er sorgens dag – det er slutt
I dag innså jeg at det siste barnet i rekka mer eller mindre har gjort det slutt med meg. Lille kosegutten som alltid har gått den ekstra lange milen for å få mamma til å bli enda litt lenger på sengekanten før legging er nå komplett uinteressert i mor. Det er kun slalom, turn, kompisene, Ipad og pappa som gjelder. Såpass respekt har han at han ikke tør å si det til meg, men jeg ser at guttungen krymper seg hver gang jeg kommer med åpent armspenn, lager teite barnslige stemmer mens jeg igler meg innpå og skal ha kos. Gutten blir rett og slett utslitt av maset. Jeg må respektere ham og backe ut.

Klart jeg skjønner karen, han er ingen baby lenger. Men hjertet mitt brister. Hva er igjen til meg nå da? Døtrene er altfor travle med sitt og for lengst ute av koseredet. Kattene liker best å være med hverandre, den ene kommer når den andre ikke er der, og den andre avskyr meg – slikt et lite utspekulert spill der de kun smisker når de skal ha ferskere mat eller skal ha meg til å åpne døra for seg da de ikke lenger gidder å gå ut katteluka. Typen er travel, så det er faktisk ingen igjen å kose med annet enn vinkartongen og fjernkontrollen.

«En blanding av smil, stolthet og stikk av sjalusi bredte seg i hele kroppen min. Jeg har blitt utkonkurrert for godt.»

Er det rart jeg har blitt avhengig av Housewives of Orange County, og diverse white trash chick flicks…  Er det rart jeg har sittet og gomla i meg sjokoladeplate på sjokoladeplate, tømt potetgullposer og ostefat hver kveld og lagt på meg type 7 kilo og nærmest blitt NAV kandidat som følge av for lite trening under prosessen? Nope, det ække rart! En mamma trenger kos! Det er såre enkelt.

Hva får hun igjen for timesvis med tørking av oppkast, plaster på skrubbsår, handling, kokkelering, lekselesing, kjøring, henting, bretting av vrengte klær som er viklet inn i hverandre og nesten umulig å få løs, for å ikke snakke om alle skyllebøttene på hvor teit hun er, hvor urettferdig hun er, og hvor flaut det er når hun åpner munnen foran vennene. Men mest av alt for å være tålmodigneten selv! Niks, nada, for er ikke det jobben hennes?!

I dag da jeg closet inn for en daglig dose kos fikk jeg lovens lange arm i fleisen og gutten mannet seg opp og sa «Stopp! Jeg trenger en pause, mamma«.

Etter den iskalde avvisningen fra min eneste sønn gikk jeg inn på soverommet vårt for å svelge verdens største, tørreste kamel og ta en selvmedliden tenkepause med bryggende tårer.

Der jeg satt på sengekanten duknakket, så jeg på nattbordet til min mann et hjemmelaget kort med den søteste snirklete stavskriften du kan tenke deg. Det var den vakreste kjærlighetserklæringen en sønn kan skrive til en far laget med omtanke og stor beundring. En blanding av smil, stolthet og stikk av sjalusi bredte seg i hele kroppen min. Det åpenbarte seg for meg der og da: Jeg har blitt utkonkurrert for godt. Far er nummer én. Han hadde rett, den jævelen.

Det var som i går at han sa (med ekkoklang i mitt hode):

– «Han er babyen din nå, men en dag blir gutten min, og det må du rett og slett akseptere. Det er naturens gang. Bro’s before ho’s, honey. »

Den gang fnøs jeg av ham og sa:

–»ALDRI!»

Joda, så hadde han rett. Min sønn har byttet ut mammas trygge favn og joinet kule fatterns slalomklubb. Jeg må ta til takke med restene etter far og nyte de små smulene som måtte kastes min vei. Jeg må spille «hard to get» for min egen sønn og sultefore ham på kos helt til han kommer med utstrakte armer av egen vilje. Det er bare slik det er å være mamma noen ganger.

Herregud som jeg savner babyene mine.

Mer om å savne barna sine kan du lese om her.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen heddabrodtkorb.no

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply