Barn Familie Hverdagsliv

Rumpa mi!

Hello y’all,

idag har jeg kun lyst å si hei og god dag. Ingen tips, kun dele noen tanker om hva som foregår i hodet mitt her og nå, litt om hva som gjør meg glad, og hva som gjør meg forundret.

Sitter og koser meg hjemme uten en eneste plan bortsett fra yoga kl 14.30. Det er himmelsk luksus, men samtidig en smule stressende. Jeg skjønte ikke tidligere hvorfor folk ikke klarte å slappe av, og nyte søvnen sin, tv-kosen sin, eller en fridag med nesen i en bok mens gresset grodde, og plantene i bedet viklet seg til på et fascinerende hurtig vis. Hvorfor kan ikke folk bare nyte litt deilig, velfortjent latmannstid, tenkte jeg. Men tankesettet mitt er åpenbart endret idag. For eksempel: Jeg skammer meg over å si at jeg har «bestilt» to karer som kommer og luker bed for meg i hagen mens jeg selv gjør hva enn som behager meg. Den dårlige samvittigheten er herved doblet. Én for det faktum at jeg har tatt meg en hel fridag, og nå en til fordi jeg betaler folk til å gjøre en jobb jeg strengt talt kunne gjort selv.

Det er tydeligvis ikke så lett å ta seg friheten til å ikke gjøre noe annet enn å late seg en hel dag som det var pre barn. Man har plikter og ansvar, og hjulene må gå rundt. Mens de andre i familien arbeider som flittige maur på skolebenken og på jobben, sitter jeg her og hører på lyden av fuglene og gjør nada, inntil følelsen av dårlig samvittighet okkuperer hodet mitt for at viktige oppgaver er på hold. Før i tiden kunne jeg ligge og sole meg dagen lang en hel helg, jeg kan ikke huske sist jeg tok meg råd til noe så deilig.

Plutselig smyger de egoistiske rumpetankene seg inn, og skaper støy på linja for den idylliske verdenssituasjonen jeg skaper i hodet mitt.

Synes det er litt sykt at det har blitt slik. Vi må da kunne unne oss litt me-time uten at vi skal kjenne stresset komme snikende for alt vi ikke rakk for vi satt og sløste bort tiden på lating. Er jeg ikke fulltidsarbeidende som mamma kanskje? Jeg er på jobb 24/7  jeg, med det ansvaret det innebærer å ha full kontroll og oversikt på familiens planer og aktiviteter, mens jeg samtdig prøver å bygge business. Hva gjør vel én hel fridag med ingen planer?? Og er det så krise å outsource litt hagearbeid?

I dette skrivende øyeblikket kjenner jeg rumpa mi bli tyngre og tyngre, flatere for hvert minutt jeg sitter stille på den. Altså det kjennes som om blodsirkulasjonen har stoppet helt opp, som om rumpa er av sement. Jeg burde svingt meg rundt med hageredskap og hansker, røsket røtter på alle fire, så hadde jeg ikke tenkt på rumpa mi i det hele tatt, for den hadde jo stått til værs, og hjernen hadde tenkt på alt det gode arbeidet jeg la ned den dagen. Men rumpa står langt fra til værs nå. Den er nærmest limt fast til stolen, og jeg klarer ikke annet enn å tenke på den og kjenne at slik var den ikke da jeg var yngre. Den var som en fullpumpet heliumsballong og nærmest på vei opp i lufta. Men nå… sement.

Tenk at jeg som godt voksen dame skulle ende opp med å skrive blogg om min egen rumpe og dets livshistorie når så mange mennesker i verden må lide. «Rumpa di gir vel vi faen i! Ha litt empati for hva som er viktig i verden» sitter det en liten dame på skulderen min og roper. Men… jeg har jo det, og det er også derfor jeg sitter pal og hører på fuglekvitter, nettopp for å plante føttene i jorda og kjenne godt etter hva som betyr noe i livet: Familie og kjærlighet. Neste-kjærlighet, ta vare på hverandre – fortelle folk at du er glad i dem, donere penger og bistå der man kan, kontakte en eldre du er glad i. Jeg sitter faktisk og tenker på noe så pinlig barnslig og banalt som at hvis alle mennesker på kloden hadde leid hender, ville vi kunne overføre godhet til hverandre og ta ansvar for våre neste, om alle hadde vært enige i denne planen. Men det er jo ingen i denne verden som er enige, så ville det nyttet å prøve? Plutselig smyger de egoistiske rumpetankene seg inn, og skaper støy på linja for den idylliske verdenssituasjonen jeg skaper i hodet mitt. Det hele er nå «rumpenfor» min kontroll.

Jeg må innse at slaget er tapt. Fridagen er herved over. Man kan rett og slett ikke sitte en hel dag og tenke på sin egen rumpe eller mennesker som skal holde hender langs ekvator. Nope, vi får vel heller gjøre noe fornuftig i dag også, så får verden gå sin gang.

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply