Barn Familie Hverdagsliv Tradisjoner

Morsdag med kjærlighet

For meg er morsdag en 80% hyllest fra barn til mor, og 20% hyllest fra far til mor. En hyllest fra familien til mamma. Mamma som har tatt på seg rollen sin uansett om hun orker eller ikke. Pappa har også gjort sitt, det er ikke det, men det finnes egne dager for dem. Jeg føler jeg fortjener den hyllesten etter livets store bragd. 27 måneder gravid. 29 timers fødsler, og tilsammen 6 hele år med amming, vugging, trilling, synging og bæring, minst 6 år med søvnløse netter, nasty bæsjebleier, stygge joggebukser og ufikse frisyrer, og 12 år med konstant bekymring, kjefting og masing, matlaging, foreldremøter, for ikke snakke om henting og levering overalt.

«Jeg fikk helt nok. Selv dro jeg til Mallorca en uke helt alene, låste meg inn på et hotell og leste alle Knausgård bindene i et jafs. Hadde jeg ikke fått lov, hadde jeg endt opp på psykiatrisk et sted.»

Det er virkelig verdens tøffeste jobb å være mamma. Og ingen fortalte deg alt dette på forhånd. Min mamma klaget aldri! Jeg vet ikke om noens mammaer fra forrige generasjon klaget i det hele tatt. Nåtidens mammaer derimot, ink. meg selv, skal selvrealisere seg og dra på jenteturer og me-time turer i hytt og pine som følge av all fritiden de mister som mødre.

Jeg fikk helt nok. Selv dro jeg til Mallorca en uke helt alene, låste meg inn på et hotell og leste alle Knausgård bindene i et jafs. Hadde jeg ikke fått lov, hadde jeg endt opp på psykiatrisk et sted. Jeg er glad min mann forstod den gangen, at nok er nok for mamma. Og jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for det. Og jeg reiser fremdeles på slike turer, og det er helt nødvendig.

Men enkelte ganger kan jeg ligge og tenke og begynne å le høyt av episoder jeg husker med barna. De er jo så morsomme, og skjønne. Jeg kan se på alt de har laget når jeg er alene og få tårer fordi tiden går så fort. De beriker livet mitt selv om mammarollen tærer på iblant.

Så kommer søndagen. Og igjen tenker jeg som alle de andre årene, ja ja… får håpe mannen har husket dagen. Men mannen ligger fremdeles ved siden av meg og leser. Så der ligger vi i sengen, denne søndags morgen til langt på dag, og jeg tenker, ok, kanskje morsdag ikke er vår greie, kanskje vi skal satse på Thanksgiving i stedet som på amerikanske filmer og lage gode tradisjoner av det. Prøv for Guds skyld å ikke kjefte denne gangen. Og jeg kjenner skuffelsen sniker seg på. For jeg kjenner meg selv. Jeg har forventninger til merkedagen jeg trodde ikke var så viktig. Men jeg innser at den er faktisk det, om jeg skal være ærlig med følelsen jeg kjenner på der og da.

Men ikke før jeg får snudd meg, kommer tre små, spente trippende inn og sier, nå kan du komme mamma!, og mannen min smiler lurt. Et finere frokostbord har jeg aldri sett. Sjokolade croissants, blå hjemmelagede pannekaker som er merket med initialene til alle i familien, nystekte rundstykker, pålegg, juice, te og friske blomster, luktelys og mammas favoritt: Marsipankake! Det er den fineste morsdagen jeg har hatt i hele mitt liv! Alle års strev er glemt på et øyeblikk.

I love my family.

IMG_6244

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply