Barn Familie Hverdagsliv

Min beibi dro avsted i en blå buss…

Jeg har vært omgitt av små miniatyrutgaver av min mann og meg selv i 12 år, og min egen frihet uten ansvar har jeg ikke kjent på siden vårt første barn ble født, en deilig vårdag i mai 2014. Med tre tette svangerskap på 4 år, har det gått slag i slag siden den gang.

I flere av disse årene var jeg mer eller mindre hjemmeværende, og trillet rundt med babyene på Storsenteret, barselgrupper, babytrening, babybio, babykafe, babyditten og babydatten. At jeg sakte men sikkert holdt på å turne helt, og var redusert til en Stepford wife kunne jo ikke jeg vite, alle damene i hooden holdt jo på sånn. Vi satt på café i dagesvis, malte babyfotavtrykk på keramikkgjenstander, og trillet rundt i butikker mellom ammeslagene. Skravla gikk om vogner, skurv, sofatrekk, barnehageplass, komfortable antrekk, amme-bh’er og dagens middag. Så bar det hjem for å lage middag og ringe og terrorisere mannen hvert minutt han ikke var kommet hjem til avtalt tid.

Samtaleemnene var svært banale, og jeg gjentok meg selv til det kjedsommelige om hvilke typer badeknotter vi måtte finne, om fargen vi måtte ha på veggene, om listene og sofatrekkene. Mannen måtte læres opp til å forstå at egghvit ikke var hvit, men nærmest sennepsgul i kontrast til hvitt. At det var 0500 som var den korrekte hvitfargen til listene for å komplimentere kjølige grå vegger, og at dette var veldig viktige avgjørelser vi måtte diskutere. Dette temaet kunne drøvtygges gjennom et helt måltid. «Egghvit og grått crasher, så vi må male om ALLE listene i huset til 0500! Vi kan ikke ha egghvite lister, ikke egghvit, ikke eeeegghvit!!»

En vakker dag sluttet han å komme hjem til middag. Det var jobben som kallet. Så der satt jeg med fargeprøvene, melkejura og bleieflokken min med grøt over det hele, og grining i kor på alle fire. Listene forble egghvite i mange år.

Å få avlastning for å kunne dra på date nights (jada, han holdt ut, altså), middager med venner, bare en liten kinotur alene for den saks skyld, var luksus. Fikk jeg til en jentetur var det hallelujastemning. Det var for meg en selvfølge at den hellige voksentiden måtte prioriteres i ny og ne for å sanke overskudd til neste runde med grøt, skrik, trass og bleier. For andre mødre var det ofte vanskelig å slippe ansvar og reise fra barna, det var ikke mulig for dem å sove på dagen. For meg var det aldri noe valg, jeg hadde endt opp på 6. avdeling uten disse små verdigfulle pausene.  Jeg la meg ned hvor som helst, og sov når som helst i takt med ungens sovetid. Og bød sjansen seg på en utflukt et sted, var jeg fus i køen. Noen sa jøss, jeg sa Yes!

Alle som sa «NYT småbarnsperioden, for plutselig er det hele over» var skikkelig irriterende folk. Skjønte de ikke hvor drit slitsomt det var å ha tre SÅ utagerende og altoppslukende barn som skrek og ablegøyet like mye som sine egne foreldrene? Med verken en mor eller far å lene seg på, og en mann som jobbet 24/7, var det enkelte dager det såvidt raknet helt i sømmene på meg.

Dagen det tredje bleiebarnet var forsynt med pupp, pakket jeg snippvesken og bar avsted alene en uke til Mallorca for å legge meg i foster med mål om å ikke bevege med en centimeter før kroppen var klar. Jeg låste meg inn på et hotellrom og leste ut alle Knausgård bøkene i et jafs. Jeg snakket ikke med en sjel på 7 dager. Velkomst champagnen som stod klar på rommet mitt forlot jeg uåpnet dagen jeg dro. Det var den beste ferien jeg har hatt noensinne. Kun stillheten, meg og bøkene.

Å bare være oss 5 har nå blitt til den luksusen frihetsfølelsen en gang var.

Min mann og jeg kunne feire 14 års bryllupsdag her om dagen og virkelig mene det da vi sa vi elsket hverandre. Som følge av en gjensidig respekt og forståelse for hverandres behov – og ikke minst begges bidrag til familien som team, har vi klart å sammen lose familien til en fredelig havn, og endelig finne tilbake til oss igjen, etter alle disse hektiske småbarnsårene.

Nå som barna er i sin «idéelle» alder (en alder der vi kan føre en samtale rundt middagsbordet uten av grøtrester og saltbøsser kommer flyvende, og podene faktisk kan hjelpe med å ta inn og ut av bordet) har vi bare lyst å stanse tiden. Frihetstrangen reverseres. Plutselig melder ikke behovet seg for voksentid og aleneutflukter slik de en gang gjorde. Når barna er travle og skal ut, kjenner jeg på savnet. Det er behovet for samvær med barna som melder seg. Å bare være oss 5 har nå blitt til den luksusen frihetsfølelsen en gang var. Nå er det vi voksne som henger i snippene på barna. «Hvor skal du?» «Hva er planen i dag?» «Skal du overnatte igjen??» Tables have turned.

Idag morges tok jeg farvel med 12 åringen som skulle avsted en uke på leirskole. Jeg har tenkt på henne i hele dag og vil bare ha henne hjem igjen. Jeg vil høre latteren hennes, plukke opp tøy etter henne, og se henne slå hjul på stuegulvet. Se henne rynke på nesen til fiskemiddagen, men høflig late som om hun synes det er godt. Se henne spøke for småttisene og få dem til å få latterkrampe, og tvangskose henne mens hun egentlig er opptatt med noe helt annet. Plutselig er stillheten av hennes fravær nesten øredøvende. Og jeg står igjen, lengtende som en forvirra gåsemor.

Jenta mi dro avsted i en blå buss. Den travle småbarnsfasen er plutselig over. Jeg burde nytt den enda mer, om det hadde gått an. Når hun kommer hjem skal vi nyte øyeblikkene til det fulle – sammen.

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply