Helse

For en tankevekker

Holy crap. Unnskyld språket, men makan til smerter er det lenge siden jeg har kjent på.

Forestill deg selv liggende sidelengs med hodet i en skrustikke mens noen vrir sløve kniver rundt i nakke, kjeve og skulderregion – de trekker også ut visdomstenner med en gammel rusten tang uten bedøvelse. Det pulserer en så voldsom smertefrekvens inne i venstre hodehalvdel, så du vet ikke om du skal besvime eller kaste opp først. Du klarer ikke engang gråte, alle mennesker, lyder og lukter må bare langt vekk. Den eneste som får lov å komme inn er katta. Hun ligger trofast ved din side i 72 timer i strekk (knapt uten mat og tissepauser, stakkars). Men der ligger hun helt musestille og trøster og leger så godt hun kan. Du klarer ikke åpne øynene og beislukten fra husveggen utenfor er så sterk at det kjennes ut som om noen har beiset hodeputen din. Uansett hvor mange smertestillende du knasker i deg, er det ingenting som er i nærheten av å døyve smertene.

Mens andre kjørte rundt i båter, slikket sol på stranden og koste seg med familiene i grilledressene på tur, lå jeg i forster med head bangers skrustikke-ball inni et halvmørkt rom og katten rundt hodet i tre døgn. Snakk om å despe. Altså… du forstår ikke at det noen gang skal gå over. Med tre barn som har i gjennomsnitt opp til to venner på besøk daglig, og alle skal overnatte på en gang, kan det bli litt voldsomt til støy, i tillegg skal naboene kjøre gressklippere, hekktrimmere og motorsag i kor. Som dere forstår, det har vært en nydelig helg.

Årets migreneanfall er nå utført, det har vært et sant helvete – men nå som det hele er over, føler jeg meget klisjéfylt at jeg har fått livet tilbake i gave. For å si det slik, jeg hadde heller gladelig født tvillinger. Da hadde jeg i det minste fått noe koselig igjen for det hele. Men helt sant, etter en cola og et stort glass sort kaffe på siste timen med det resultat at smertene gradvis forsvant, fikk jeg en så fantastisk takknemlig lykkerus, at det føltes som å bli født på ny, og hadde jeg kunnet gå i bro, ville jeg vært den første til å gjøre det.

Dette blogginnlegget dedikerer jeg som en tankevekker for dere som kjenner folk der ute som lider av kroniske lidelser av alle slag, og oppfordrer dere til å tenke litt på deres vanskelige hverdag. Kan vi hjelpe? Det er helt ufattelig kjipt å ha det så vondt og ikke få noen som helst forståelse. For meg er seansen over, og jeg kan springe lett ut i sommersolen og leke resten av dagen. Heldig var jeg som hadde en familie som serverte meg, masserte meg på omgang, og lot meg sove i fred. Men for mennesker som lider i stillhet alene hver dag, som aldri blir bedre, og ikke lenger tør å be om hjelp eller si fra i redsel for å være en byrde for dem, kan livet til tider være ren tortur – i tillegg isoleres mange fra sine nærmeste, for de klarer ikke henge med.

Jeg føler virkelig med dere idag, og håper dere tør å be om hjelp dere også. Så kan vi andre kanskje spørre litt rundt om det er noe vi kan bistå med. Små nyanser av omtanke kan gjøre hverdagen litt bedre for mange der ute. Det har jeg fått kjenne på.

Med ønsker om en fin dag til alle (:

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.