Familie Hverdagsliv

Født med ski på bena, not!!

bilde 1

Jeg har alltid hatet ski på bena, men faen, nå begynner jeg å like det. Ski og kulde har aldri vært min greie. Uh uhh. Jeg elsker å være på fjellet med familie og venner, og kose meg med kryssord i solveggen med en kopp te etter en deilig dag med frisk luft etterfulgt av deilig slow kokte gryteretter som boeuf bourgogne og rødvin, spille spill, sovne gapende til en deilig serie. Heeeerlig idyll mao.

Men! Det faktum at jeg må prestere i hytt og pine dagen lang i den friske luften gjør meg enkelte ganger litt sinnsyk. Jeg skylder på traumer fra barndommen. Mine første redselsfulle skiopplevelser kom tidlig. Allerede på skiskolen glemte bussen å ta meg med tilbake, så der stod jeg igjen 6 år gammel, alene og hutret. De kom rask til unnsetning, men vi kan slå fast at dette ikke videre trigget av noen umiddelbar skiglede for min del. Alle ferier om vinteren var vi på fjellet med hele familien og ble prakket på påskerenn og milelange skiturer. Jeg gruet meg som en ørn hver eneste gang. Det hjalp ikke med verken Kvik lunsj, appelsiner eller sol, det var et sant mareritt og mange liter med tårer gikk med. Selv idag setter jeg meg på rompa ned de bratteste bakkene til mine barns store frustrasjon. Mamma, det der er psyka flaut

“Når jeg nå ser mine barn frese rundt som de mini-alpinistene hylende av latter og glede, tenker jeg. Gud, det der hadde jeg aldri klart å få dem til å gjøre. Det er pappaen sin fortjeneste alt sammen.”

Nå har jeg skjønt at cluet med sesongkort vs dagskort på Norefjell er at jeg kan ski out like kjapt som jeg skiet inn uten å få panikk for at tiden på kortet utløper! Friheten til å kunne velge selv, hjelper på. Sperrene sitter helt klart igjen fra barndommen, da jeg ble tvunget på slalåmkurs i 40 blå, i tussmørket (det var utrolig nok mye kaldere på 80-tallet). Alt jeg husker var en voldsom anti-glede med det hele, samt konstant flying i tallerkenheisen med fastfrossede never. Det hjalp lite da jeg et år crashet i en danske og endte opp i blålys på sykehuset med indre blødninger og skjeve hofter. Da kom redselen i tillegg. Og hofta mi er fremdeles skjev som tårnet i Piza!

Såklart forelsket jeg meg bare i kjekke, sportye alpinister gjennom ungdommen, så jeg slapp aldri unna hytteturene med de aktive skiutøvervennene. Man må spille på sjarmen og ha en stor dose selvironi for å holde tritt med gruppa. Så måtte man tåle å få “konstruktiv” kritikk” av kjæresten hver eneste dag av sesongen, som joda var velmenende, men fikk meg til å hylgrine av raseri på toppen av svartløypa og nærmest slå opp hver gang. Heldigvis er jeg ikke langsint. På ekstra dårlige dager hender jeg hyler og slår opp fremdeles! Respons: Himling med øynene.

Idag er jeg gift med en… yup! veteran alpinist, eller hva man skal kalle det. Han driver ikke proft på nå, altså, men vi kan si så mye som at han kjører fremdeles renn og holder det gående på pallen i speed-drakten sin. (Aka fartsdressen, som han prøver å lære meg at det virkelig heter, men same same, spør du meg…) Så, jeg endte jo opp med en slik en, og vet du hva. Jeg ville ikke valgt det annerledes. Når jeg nå ser mine barn frese rundt som de mini-alpinistene hylende av latter og glede, tenker jeg. Gud, det der hadde jeg aldri klart å få dem til å gjøre. Det er pappaen sin fortjeneste alt sammen, og han har fått dem hekta, og han har vært verdens mest tålmodige. Nå drar unga forbi mor så det suser, men det skulle kanskje bare mangle… Å stå med familien har resultert i at skigleden har nå meldt sin ankomst. Ingen forteller meg hvor, når eller hvordan. Jeg gjør alt i mitt eget tempo, og så lenge jeg orker. Og orker jeg ikke mer? Da smetter jeg bare hjemom og tar meg en Kvik lunsj i solveggen.

 

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply