Barn Familie Hverdagsliv

Daddaene fra helvete…

Til dagens trygge barn. Dere aner ikke hvor godt dere har det, og av og til lurer jeg på om vi gjør dere noen solide bjørnetjenester ved å polstre dere fulle av puter, skylapper, hjelmer og beskyttelse fra topp til tå. Verden er ikke alltid så rosenrød og perfekt slik dere opplever den – tro meg. Vi som er oppvokst på 70-80 tallet måtte gjennom verre ildprøver enn dere kan forestille dere, hadde dere bare visst! Disse historiene jeg i dag slipper ut av Pandoras eske er 100% sanne, og tror du meg ikke, ring søstra mi.

La oss ta for oss kapittelet barnevakter. Da vi var små bodde hushjelpen hjemme hos oss i lang tid, slik au pairer gjør i dag – og vi kalte dem «daddaer». Kombinasjonen 70-tallet pluss disiplinert barneoppdragelse gjorde det hele mye enklere for vår foreldregenerasjon, enn for dagens foreldre. Mange av oss var strengt oppdratt til å adlyde de voksne med respekt, så vi turte ikke plapre om barnevakten gjorde noe utenom det vanlige – hun var tross alt den voksne i huset når mor og far var ute. På denne måten slapp også foreldrene i huset å forholde seg til detaljstyring, for de la all sin tillit til barnevakten. Dagens barnevakter og au pairer slipper ikke unna med så mye som en knappenål i gulvet, og blir sendt på huet og r… hjem om de ikke tilsvarer foreldres forventninger til barnepass, eller om poden klager på dårlig service. Datidens barnevakter hadde kustus på barnet, i dag sitter barna på makten.

Da min søster og jeg var små, var mamma og pappa titt og ofte på voksenreiser og etterlot oss til gamle, sinte, borderline demente grandtanter som presset oss til å spise opp den trevlete hvalbiffen vår, ellers ble vi truet med hard ris eller verre straffer. Alt mulig rart kunne skje de helgene de var borte, og vi turte ikke fortelle om hva som egentlig foregikk etter foreldrene våre hadde dratt, men enkelte ganger var det redselsfullt å være hos strenge-tantene, og logistikkmessig ugunstig for våre foreldre.

Etterhvert da reisene og jobbene tok overhånd gikk de dermed til anskaffelse av inhouse hushjelp, såkalte daddaer. Lurer til dags dato på hvor i huleste de fant disse gærningene. Da vi var barn fantes ikke Google, og enkelte foreldre brød seg ikke om å skaffe referanser eller bakrunnsjekke de menneskene de overlot sine barns liv til. Nei, her gikk det på tilfeldigheter, og hvem som kom først til mølla, så foreldrene kjappest mulig kunne rekke flyet sitt og ta seg en velfortjent romantisk helg i Roma. Jeg tror faktisk aldri vår mamma noensinne klarte å skaffe oss en «normal» dadda. Hun må enten ha vært svært naiv, eller lite fordomsfull – hun stolte blindt på disse folka med oss i sin varetekt mens de var bortreist. Vi barna? Vi trodde det var sånn det bare skulle være, så vi gjorde slik vi ble bedt om og lot galskapen få fritt spillerom.

«De daddaene vi fikk etter Gudrun var spik spenna sprø hele gjengen – og fikk Gudrun til å fremstå som reneste Synnøve Solbakken, selv med rødt krøllete hår i lotusstilling.»

De fleste daddaene våre kom fra små tettsteder i Norge, men hun ene vi hadde lengst kom fra Danmark. Jeg glemmer aldri Gudrun med det lange lyse håret. Hun var en solstråle og så flink til å tegne. Vi følte oss alltid så trygge med Gudrund – og jeg tror virkelig hun var genuint glad i oss. Alt var så perfekt og trygt – inntil en dag hun kom hjem med nesa full av piercinger ikledd skjortel og illrødt kort permantert hår. Hun skulle plutselig gifte seg med en inder vi aldri hadde hørt om engang. Fyren var sikkert super han, men det var noe med Gudrunds 180 graders total klovne-makeover som satte litt støkk i oss, og ikke hjalp det at han mannen skulle stjele henne fra oss hele veien til Kalkutta. Plutselig var Gudrun en helt annen person. Du vet, #den sjokkerende følelsen som da Sissel Kyrkjebø klippet seg kort, bare mye mye verre. At hun skulle reise fra oss for alltid pga en fremmed mann var det verste, og det tok lang tid for meg å svelge den kamelen. Den gode Gudrun vi kjente, ble ikke forelsket i menn som skulle røve henne vekk fra oss, hun ville bare være hos oss for evig og alltid med langt, lyst jomfruelig hår. Men Gudrun viste seg altså å være en rebelsk jente som klippet av seg englelokkene og stakk til India. Hun stakk fortere enn vi fikk sagt Indi…

De daddaene vi fikk etter Gudrun var spik spenna sprø hele gjengen – og fikk Gudrun til å fremstå som reneste Synnøve Solbakken, selv med rødt krøllete hår i lotusstilling. Nestemann inn var hese Elisabeth med den sorte kajalen og de duvende brystene fra Arendal. Hun var en skikkelig gla’jente hun, med rungende Kols-latter. Jenta var glad i en fest, kan man si. Det beste hun visste var da mamma og pappa skulle reise bort, for da så hun sitt snitt til å inviterte de bråkete og frekke bartemennene hun kjente på fest hos oss. Husker som i går at de fæle menna hennes elsket å trekke meg etter sokkene langs gulvet til de ble to meter lange (jeg holdt meg iherdig fast i dørstokken), og Elisabeth stod i bakgunnen og lo med den hvesende latteren sin så hele huset runget. Deretter kledde hun meg likså godt i sort badedrakt, nettingstrømper, høyhælte sko (altfor store såklart…) krøllet håret mitt, og sprayet med Elnet, la på litt rød leppestift og så til slutt satte på pappas flosshatt. Så sendte de meg i barnebursdag til Joachim nedi gata. Jeg skrap-haltet meg ned til nabogutten i Lolitaantrekket mitt som om det hele var i skjønneste orden i en alder av 10. I ettertid har jeg vært litt gnaven på Elisabeth for at hun kunne sende meg avgårde med pappas fine flosshatt. Den ble jo kastet rundt som en frisbee, og var ugjenkjennelig da jeg kom hjem. At jeg fremdeles hadde venner etter den kvelden var et mirakel.

Det var Elisabeth, og en hel del brautende rullingsrøykende menn med bart, koteletter og stripede strikkegensere hos oss rett som det var. Med røyking og drikking og fyllesex i mamma og pappas seng som til slutt resulterte at hun og en av bartefransene dura nakne gjennom glassdusjen i full fart og endte på legevakta. Det var første gang jeg så mamma hulke uhemmet på badekarkanten – og Elisabeth måtte pakke snippvesken sin og forlate Paradise Hotel med halen mellom beina. Man skulle tro et barn kunne bli traumatisert av mindre, men det var som om noe klokt inni meg konstant tilga Elisabeth for sin promiskuøse oppførsel, selv det med badedrakta. Jeg savnet Elisabeth lenge etter, for hun var jo daddaen min.

Gærne, gærne damer huset vi.  Narkomane, tyver, én etter én måtte erstattes med en ny. På 80 tallet var tydeligvis intervjurunder nedprioritert. Hadde de vært dagens barnepassere hadde noen endt opp arrestert, og noen meldt til barnevernet. I det hele tatt var det en interessant oppvekst med svært avslappede foreldre som hyret inn den ene etter den andre til å ta oss med på (litt for) ville eventyr.

Konklusjon; dette var kanskje litt streng kost for dagens barn, så jeg skal spare dem for disse historiene til de er eldre. Men til dere voksne som leser: Kanskje greit med en liten påminnelse om at det er helt ok å feile litt som foreldre innimellom. Barn tåler nemlig så mye mer enn man aner, og noen blir skikkelig robuste av sprø opplevelser i barndommen. Takk og lov! (;

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply