Familie Hverdagsliv Kjæledyr

Vår kjære Billie

FullSizeRender

 

Jeg kan ikke huske sist jeg var så nede som da jeg fikk den skjebnesvangre telefonen om at vår kjære pus Pia var død. Jo, jeg har opplevd store sorger i livet, tro meg. Men allikevel er jeg altså ikke rustet til denne nyheten. Så der jeg sitter hos frisøren med sølvfolier i hele håret, og bryter sammen hikstende når naboen ringer med budskapet klarer jeg simpelthen ikke å ta meg sammen. Ikke kan jeg flykte, for foliene skal jo sitte i minst 20 minutter. Og frisøren min, som heldigvis er skjønn, må ta hele dyresamtalen med meg. Pia vår kjære halvt bengaler ble påkjørt, og Fox, broren sitter igjen hjemme og aner fred og ingen fare. Sorg. Tårer. Null kontroll.

Jeg har hatt kjæledyr siden jeg var født. Min søster og jeg var oppvokst med kaniner, minst 3 katter, hund, fugler i flere format: Undulater, zebra finker og en sinna papegøye som het Bart (etter Bart Simpson) som tygget istykker alle bøkene våre og bæsjet ned hele leiligheten. Han var en rasende og sjalu papegøye som faktisk hveste hver gang kjæresten min «closet inn» for et kyss. Det var kjæresten min som hadde gitt ham til meg for å overraske. Vel, det var litt av en overraskelse… Det rareste dyret vi hadde var en skilpadde som het Tussi, men i senere tid har det blitt meg fortalt at vi faktisk stjal ham fordi vi fant ham vandrende hvileløst på gaten. Jeg har hatt dårlig samvittighet siden, men til mitt forsvar, jeg var 5 år gammel. Tussi gikk bort ikke lenge etter. Jeg tror han tørket inn, men velger å håpe at det var alderdom som førte til hans død.

Poenget med alt dette her er at jeg elsker dyr. Virkelig elsker dem. Da jeg gikk gravid med vår eldste datter så jeg et nyhetsinnslag på TV om noen militære som skjøt villt på hunder for moro skyld, og jeg kunne høre de desperate klynkene og hvinene. Jeg satt og hylgråt til tv’en den kvelden, og hulkingen varte hele natten. Riktignok var jeg på den tiden full av hormoner, men jeg blir fremdeles deppa av tanken. Jeg er litt skremt av meg selv, for nå, som mamma i voksen alder behandler jeg dyrene som mine egne barn, til tider bedre enn mine barn. På kanten til crazy cat-lady vil jeg si.

Så da jeg hentet Billie, på en gård langt borti Gokkistan (egentlig ikke, men jeg har ikke stedsans, så vi kaller det det…) så var hun en så redd, så redd liten angstball som gjemte seg bak alt hun fant. Liten og skjelvende med verdens største øyne. Jeg tenkte hm… orker vi dette nå?, og så bort på den nydelige søsteren som var det sjarmtrollet i forhold, du vet, sånn typisk youtube-kattunge som sovner stående og mister balansen, og gjør seg så sykt søt. Jeg får helt tårer i øynene av sånt, mens frøken «skjelv-i-krok» bare ville ha meg lang pokker i vold derfra. Men vet du hva? Jeg ga meg ikke på tørre møkka. Og jeg har ikke angret en DAG siden. Billie var ment for oss.

Vi matet Billie med sprøyte, fordi hun var så redd for å spise og drikke, og sov med henne på tur under t-skjorten til hun ble trygg. Idag er hun verdens skjønneste mammadalt, og uten at jeg vil dere skal tro jeg er fullstendig koko, men jo, hun snakker til meg. Virkelig, helt sant, og jeg forstår henne. Nå er Billie 6 måneder, og varm i trøya, og leker og koser med bestevennen sin Fox. Ingen katt vil noensinne ta plassen til Pia. Men Billie er vår nye, store kjærlighet.

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply