Styrketrening Trening

Big butch biatch

bilde 2

Første gang jeg satte min fot i et treningsstudio ble jeg mer eller mindre kastet ut.

Jeg var syltynn og hadde en fettprosent på under 10%. Dette er ikke noe skryteinnlegg om hvor tynn og fin jeg var, for det var jeg ei! Jeg slet med en unaturlig slankhet som barn og ungdom. Opp gjennom tenårene var alt jeg ønsket meg litt kurver og booty, men det skjedde liksom aldri uansett hvor mye jeg ba til Gud. På et tidspunkt, da jeg var oppi 20-årene og bodde i USA, bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken. Da hadde jeg gått til flere kiropraktorer for smerter i hoftepartiet, og vi skjønte raskt at trening måtte til for å få bukt med problemene.

Så en dag stod jeg der, helt mannet opp i et tilfeldig treningsstudio med pipestælkene mine, og søkte bistand fra en av ekspertene, som selv så ut til å veie 20 kilo, så man burde anta han hadde en viss porsjon medlidenhet. I ettertid har jeg skjønt han var redd for å bli saksøkt for å ta livet av en fatigued, syltynn berte. Mens jeg står der gjesper jeg, hvorpå skinny guy spør:
– Are you tired?
– A little…Why?
I seriously think you should go home and rest, ma’am…

(Der i USA kaller de aller over 16 maam, men får man kjøpt vin før man er 21? Nei).

I det jeg står og halvsover og hører på mumlinga til lillegutt, kommer den butcheste duden du har sett i manns minne gående i sakte film, skalla med tatoveringer på armene. På den tiden var det ikke vanlig å være teppelagt av tattiser. Jeg tenkte, det der er MY guy. Han målte meg opp og ned og sa helt uten en mine: Jeg tar henne. Og det var da mitt eventyr med vekttrening startet for alvor. Fred ble min complimentary PT (sånne trenere som kommer gratis med medlemskapet) og han trente meg så tårene spratt og latteren stod. Og inne på manne rommet med de andre butche kara som mente alvor stod jeg og stønnet i takt i litt for store treningsklær og skjelvende knær. Første sommeren jeg kom hjem hadde jeg to små bulende senete muskler å vise til alle venninnene på hver overarm. Jeg tror de var skikkelig stolte av meg, for de jublet ordentlig gledesfyllt, og jeg fortsatt å stramme og posere med verdens største smil. Det hele var en fryd, til PT Fred plutselig en dag meddelte at han skulle bures inn, så vi kunne ikke fortsette våre hyggelige økter. Husker det var sorgen, for han var den eneste som hadde fått skikk på meg.

Siden gikk det mange år til jeg kom meg inn på treningsstudio. Ca tre fødsler og en desperat kamp om å redde stumpene. Men så møtte jeg Frank “the Tank” på Sats Elixia. Yes. Da var det gjort igjen. Og nå, 20 år og 20 kg tyngre har jeg aldri vært mer fornøyd med både kropp og helse noensinne. Det er nemlig aldri for sent! Sofagris? Lat? Dårlig tid? Sliten? Kutt ut! Man må bare bestemme seg.

You Might Also Like

No Comments

    Leave a Reply